onsdag 10. januar 2018

Depresjon, prosess og håp



 Jeg var deprimert, lenge uten at jeg forstod det selv.
 Jeg trodde jeg bare var sliten og nedstemt fordi jeg hadde mye smerter på grunn av fibromyalgi.
 Det kan ha startet der.
 Men etter flere samtaler med legen, forstod jeg at; nå er jeg der nede igjen.
 Der nede sammen med de vonde, slemme tankene. 
Der hvor jeg er ubrukelig og uten verdi.
 Der hvor jeg gråter uten grunn og føler bare håpløshet.
Der hvor jeg ligger i ball og håper at jorden sluker meg.
 Jeg er ekstra utålmodig med ungene, men prøver å holde hodet over vann og ikke la det gå utover dem, ved å gjøre bare det mest nødvendige. 

Det var snart jul og det var forventet at jeg skulle være glad. Og jeg følte at jeg måtte ta meg sammen for å finne på koselige ting med barna.
 Nå gikk all min styrke til å bare komme meg gjennom desember med glade barn. 

Jeg begynte på antidepressiva og følte meg stadig litt og litt lettere. 
Jeg kom meg gjennom julen med glade barn. 

Men på nytt kjente jeg på en tung følelse.
Jeg hadde for mye inni meg som måtte fordøyes. 
For mange mennesker eller situasjoner i livet mitt,
 som dro frem følelser og tanker som gjorde meg vondt eller sliten. 
Uten å vite det, uten å mene det, uten å ønske det.

Tankene mine begynte å rase avgårde, og jeg fikk idèer.
 Mange idèer, gode, dårlige, urealistiske.  
Tankene var raske og jeg fikk ikke sove. 
Og jeg kjente igjen dette fra tidligere.

Jeg følte meg manisk.
 Og depressiv, på samme tid og om hverandre. 
Akkurat som om de byttet plass hver time eller hvert minutt.  
Tankene var rotete og jeg følte ingen kontroll.
Medisinene fungerte ikke slik de skulle.  

...
 har jeg begynt på andre medisiner, og trapper ned den første. 
Og allerede etter snart to uker kjenner jeg at tankene går mer i normalt tempo og jeg føler meg litt lettere.

Jeg er fortsatt i en prosess. Og tenker at det kommer til å ta tid. Men etter mange år med opp og ned- turer, så har jeg endelig begynt på medisiner og håper at disse fungerer. Slik at jeg kan føle mer stabilitet og balanse.

Akkurat nå har jeg håp.

Det er en seier for meg at jeg er i denne prosessen, at jeg nå jobber for å bli bedre. 
Og det er en seier at jeg skriver om dette (til tross for det stygge inni meg som sier at jeg ikke bør dele det), at jeg kan snakke om depresjon og psykiske lidelser gjennom egen erfaring.
Man blir flink til å klistre på seg et smil selv om man har det vondt.
 Og det er mange flere enn man skulle tro som sitter med et smil som er teipet på. 
All ære til de som har det smilet og som fighter hver dag. 
Men ingen skal måtte være alene med det.

 Fortell noen om hvordan du har det. 

       

1 kommentar:

  1. Vondt å høre at du sliter så mye.
    Men håper virkelog at disse medisinene blir til god hjelp for deg.
    Jeg kan bare ønske deg Guds rike velsignelse å si
    at du står på min bønneliste. Har gjort det lenge.
    Så du blir bedt for hver uke av meg, og sikkert av mange andre og tenker jeg.
    Ha en god dag 🌺🌷🌺

    SvarSlett