torsdag 10. mars 2016

Om å være liten og sist på isen.

Jeg måtte sende avgårde en jente som gruet seg til å gå på skolen i dag. Og det var ikke godt. De skulle nemlig på ishallen for å stå på skøyter. Det er vel noe man burde glede seg til, er det ikke?  Men altså, jeg kjenner meg så veldig godt igjen fra da jeg selv var liten. Jeg kjenner igjen den følelsen av at man er så bitteliten i et stort rom med mange mennesker som alle maser og roper høyt, og skriker etter oppmerksomheten. I mens de andre allerede har kommet seg på isen og har lært seg piruetter og andre skøytetriks, sitter man selv på benken og fortsatt prøver å snøre de vonde og ubehagelige skøytene sine. Og når man endelig kommer seg på isen, det vil si niholder seg fast på kanten av banen, roper læreren at det er matpause. Pjuh! Så når pausen er over har jeg fortsatt en halv brødskive med brunost og noen druer igjen i matboksen. Og jeg har ikke fått smakt på kakaoen min engang! Jeg tenker at jeg får ta en slurk, før jeg går ut på isen og slår hodet og får hjernerystelse. Ute på isen igjen og når jeg endelig har klart å slippe kanten og kommet meg et par meter ut på banen, roper læreren; "Nå skal vi hjem!". Samme greiene igjen. Jeg blir sist ferdig og kommer sist inn på bussen som skal kjøre oss tilbake til skolen. Jeg får den siste ledige plassen som selvfølgelig er ved siden av læreren. De andre elevene maser og roper. I mens finner jeg frem den siste halve brødskiven, og puster lettet ut.


Nå håper jeg at Sofie får en bedre opplevelse fra ishallen enn dette. 
Og jeg venter spent på hennes fortelling. 

1 kommentar:

  1. Huff ja. en har noen ganger noen barndomsopplevelser
    som ikke er så gode. Men jeg håper også at Sofie har
    hatt en flott dag på skøyter.

    SvarSlett