onsdag 25. august 2010

Barneoppdragelse


Er vanskelig. Jeg har jo bare et barn og ikke mye erfaring ang dette emne.. :P Men prøver jo så godt jeg bare kan. Og man får jo alle mulige forskjellige råd fra folk. Mini-loffa er så pøbel om dagen, og ho gjør hyss så fort vi snur ryggen til henne.. ;) Og hvis jeg tar ho litt hardt i armen og sier nei, bare ler ho av meg og synes jeg er ufattelig morsom når jeg blir streng i stemmen. Hva skal man gjøre da?! Ta ho vekk fra "åstedet" og håpe på at ho ikke gidder å gå tilbake etter en ørten ganger frem og tilbake? Vise ho lekene sine, for å få ho oppmerksom på noe annet? Vi må jo bare prøve oss frem selvfølgelig. Men noen ganger kan det være utrolig frustrerende å se at ho bare driiiiter i hva jeg måtte mene om den saken. Og samtidig så vet jeg at dette bare er starten. Men jeg håper i grunn det blir lettere å prate til ho når ho kan prate selv.Jeg tror ho også er ganske frusterert til tider egentlig. Ho setter igang å hyle et sånt "fjortis-skrik" og vifter med armene, så fort det er noe ho ikke får til eller får lov til.. hehe.  Har et temprament til tusen! ;) Hmmmm... lurer på hvem ho har fått det fra?... Tamtitam...

1 kommentar:

  1. Det er ikke lett dette med barneoppdragelse! Jeg synes ta når ho er så lita, må ho bare få holde på. Du får styre ho unna de verste hyssene, men doruller utover badet, bleier i doen, vannkoppen utover - alt sånt gjør de og det er liksom en del av det å få prøve ut saker og ting.
    Men selvfølgelig må du få si nei, og noen ganger løfte ho bort. Skriker ho, så prøv kjapt å finne på et eller annet, sånn at ho får noe annet å tenke på (Feks tar du fra ho mobiltelefonen din, så gir du ho kjapt en gammel fjernkontroll. Sånt pleier å funke) De blir frustrerte når de ikke får lov til ting og når de ikke får til ting. Det gjelder å være tålmodig, men også bestemt. Noen ting må være greit (som å tømme alle leker utover gulvet femti ganger) mens andre ting trenger ho ikke å få lov til (trykke på TVen eller slenge all maten på gulvet)

    Dette ble langt! Men lykke til, og trøst deg med at det blir bedre etterhvert (om noen år...) og at de fleste har det sånn!

    SvarSlett