onsdag 10. januar 2018

Depresjon, prosess og håp



 Jeg var deprimert, lenge uten at jeg forstod det selv.
 Jeg trodde jeg bare var sliten og nedstemt fordi jeg hadde mye smerter på grunn av fibromyalgi.
 Det kan ha startet der.
 Men etter flere samtaler med legen, forstod jeg at; nå er jeg der nede igjen.
 Der nede sammen med de vonde, slemme tankene. 
Der hvor jeg er ubrukelig og uten verdi.
 Der hvor jeg gråter uten grunn og føler bare håpløshet.
Der hvor jeg ligger i ball og håper at jorden sluker meg.
 Jeg er ekstra utålmodig med ungene, men prøver å holde hodet over vann og ikke la det gå utover dem, ved å gjøre bare det mest nødvendige. 

Det var snart jul og det var forventet at jeg skulle være glad. Og jeg følte at jeg måtte ta meg sammen for å finne på koselige ting med barna.
 Nå gikk all min styrke til å bare komme meg gjennom desember med glade barn. 

Jeg begynte på antidepressiva og følte meg stadig litt og litt lettere. 
Jeg kom meg gjennom julen med glade barn. 

Men på nytt kjente jeg på en tung følelse.
Jeg hadde for mye inni meg som måtte fordøyes. 
For mange mennesker eller situasjoner i livet mitt,
 som dro frem følelser og tanker som gjorde meg vondt eller sliten. 
Uten å vite det, uten å mene det, uten å ønske det.

Tankene mine begynte å rase avgårde, og jeg fikk idèer.
 Mange idèer, gode, dårlige, urealistiske.  
Tankene var raske og jeg fikk ikke sove. 
Og jeg kjente igjen dette fra tidligere.

Jeg følte meg manisk.
 Og depressiv, på samme tid og om hverandre. 
Akkurat som om de byttet plass hver time eller hvert minutt.  
Tankene var rotete og jeg følte ingen kontroll.
Medisinene fungerte ikke slik de skulle.  

...
 har jeg begynt på andre medisiner, og trapper ned den første. 
Og allerede etter snart to uker kjenner jeg at tankene går mer i normalt tempo og jeg føler meg litt lettere.

Jeg er fortsatt i en prosess. Og tenker at det kommer til å ta tid. Men etter mange år med opp og ned- turer, så har jeg endelig begynt på medisiner og håper at disse fungerer. Slik at jeg kan føle mer stabilitet og balanse.

Akkurat nå har jeg håp.

Det er en seier for meg at jeg er i denne prosessen, at jeg nå jobber for å bli bedre. 
Og det er en seier at jeg skriver om dette (til tross for det stygge inni meg som sier at jeg ikke bør dele det), at jeg kan snakke om depresjon og psykiske lidelser gjennom egen erfaring.
Man blir flink til å klistre på seg et smil selv om man har det vondt.
 Og det er mange flere enn man skulle tro som sitter med et smil som er teipet på. 
All ære til de som har det smilet og som fighter hver dag. 
Men ingen skal måtte være alene med det.

 Fortell noen om hvordan du har det. 

       

torsdag 18. mai 2017

En fryktelig dum gullfisk



Ordene mine strekker ikke til og de snubler seg ut av munnen min. Jeg snakker klønete og usammenhengende. Spesielt når jeg er sammen med nye mennesker eller at jeg er sammen med mennesker som er flinke til å snakke for seg. Men oftest er det fordi jeg har en dårlig dag med lite tro på meg selv. Skal jeg forklare noe til noen, klarer jeg som regel ikke å komme til poenget. Eller hvis jeg klarer å komme til poenget etter en stund med fomling, så har jeg glemt viktig info i løpet av forklaringen. Noen ganger gir jeg opp og sier; "bare glem det". 

I kombinasjon av dette og dårlig korttidshukommelse føler jeg meg bare som en fryktelig dum gullfisk. Og jeg har tenkt at de jeg snakker med, mest sannsynlig tror jeg er dum.  

Jeg er helt sikker på at det er mange som er lik meg. Som synes det er forferdelig frustrerende og ikke klare å formidle det som er så perfekt og logisk oppi hodet. Jeg skulle gjerne ha snakket med bilder, det hadde vært lettere. Vi har alle ulike måter å uttrykke oss på, og vi tenker ikke alle likt, heldigvis. Noen er flinke til å prate for seg, mens andre er flinke i matte, i kreativitet, i hukommelse, i musikk osv. Jeg tror at det er noe som kommer lettere for noen enn andre. Heldigvis er jeg flink til andre ting, sier jeg bare. :-D



søndag 12. mars 2017

En småbyjente i en storby



Denne fredagen hadde jeg og mannen min bryllupsdag. Vi har nemlig vært gift i 10 år nå. Så vi fant ut at siden mannen min skulle jobbe i Oslo på fredag, kunne jeg like så godt bli med han, slik at vi kunne gjøre det til en hyggelig greie. Vi reserverte rom på The Thief Hotell, som er et flott hotell på Tjuvholmen. Vi er ikke så fryktelig flotte selv, så det ble litt vel mye luksus for vårt eget beste. Vi holdt faktisk på å gå amok i en skuff på hotellrommet som inneholdt diverse fine og fristende saker som; ny skjorte, slips, undertøy, diverse sminke, kremer, vibratorer, kondomer, hårstrikker og ja alt man skulle trenge. Selvfølgelig i flotte merkevarer, ikke noe dritt altså. Også var det en kaffemaskin på rommet som også ble flittig brukt. I mens vi var ute å spiste hadde det vært noen inne på rommet vårt og gjort klart natt-te og vann på termos, to biter med brownies og en stor flaske med kaldt vann og ønsker om en god natt. Vi sov i Tempurseng med et hav av myke dunputer og sengetøy i egyptisk bomull. Luksus fra ende til annen.

Vi hadde det flott både på hotellet og ellers i Oslo. Men jeg synes faktisk det kan bli for mye av det gode. Bare det at vi følte vi måtte pynte oss for å spise frokost, eller at det står en person rett i nærheten av deg og venter på at jeg skal ha mer påfyll i kaffen min. 
Eller bare det å gå gjennom Oslo og Karl Johan på en lørdag kan være en kamp. Da jeg må gå i slalom mellom alle menneskene for å komme meg frem.

Det gjør at jeg setter mer pris på lille Halden og det rolige livet jeg lever der. Der jeg kan gå i fred, spise frokosten min i fred og ikke minst få puste på ordentlig. Her kan jeg faktisk tenke klart, alt føles renere, roligere og mer naturlig. Jeg får en følelse av falskhet når jeg omgir meg med så mye luksus og fråtsing. Så jeg trekker meg tilbake til mitt mindre luksuriøse liv med vanlige laken, pølser til middag og koseklær uten BH på. 


 

onsdag 8. mars 2017

Mine jenter


Jeg er kvinne og dette er mine jenter.
Min drøm var alltid at jeg skulle få oppdra egne barn. Og tenk at jeg var så heldig at jeg fikk TO(!) jenter som jeg kan lære alt jeg vet.
Jeg digger at jeg kan tilbringe så mye tid med de som jeg kan. Og jeg blir mer og mer stolt av at jeg er hjemmeværende mamma. Jeg føler at jeg gjør verdens viktigste jobb med å oppdra barna mine.
 Jeg håper at jentene mine vokser opp og blir sterke og modige kvinner som følger drømmene og hjertene sine.

Gratulerer med dagen til alle kvinner, uansett hva du kjemper for.  

fredag 3. mars 2017

Hun må komme frem.



For å være ærlig så synes jeg dette med å dele meg selv på internett er fryktelig skummelt. Men samtidig har jeg så utrolig mye jeg trenger å dele. Jeg selv blir veldig inspirert av mye som både bloggere, instagrammere og andre deler. Jeg vet at jeg også har veldig mye på hjertet og i hodet som trengs å komme ut og som kanskje kan bety noe for noen andre. Men så kommer angsten og panikken, og den slemme stemmen inni meg som forteller at dette er det ingen som trenger. "Det er ingen som er interessert i hva som betyr noe for deg". Og "hvorfor deler hun dette?", eller "hvem tror hun at hun er?" Jeg går opp og ned med inspirasjon og depresjon.

På grunn av denne berg og dalbanen er jeg nå 28 år og har til tider veldig liten tro på meg selv.  Jeg ønsker å gjøre noe med det. Jeg håper at jeg kan begynne smått å vise meg selv at jeg kan. For jeg vet at jeg har hauger med ting inni meg som trenger å komme ut på en eller annen måte.

Jeg har en kunstner inni meg. Hun må komme frem. Jeg trenger det.

Jeg må slutte å bry meg om hva folk sier, eller hva de måtte tenke. Ja, for hvorfor er det sånn at man kan få 50 komplementer og èn negativ kommentar, også er det bare den ene negative tilbakemeldingen man bryr seg om?

For noe forbaska tull!      

torsdag 10. mars 2016

Om å være liten og sist på isen.

Jeg måtte sende avgårde en jente som gruet seg til å gå på skolen i dag. Og det var ikke godt. De skulle nemlig på ishallen for å stå på skøyter. Det er vel noe man burde glede seg til, er det ikke?  Men altså, jeg kjenner meg så veldig godt igjen fra da jeg selv var liten. Jeg kjenner igjen den følelsen av at man er så bitteliten i et stort rom med mange mennesker som alle maser og roper høyt, og skriker etter oppmerksomheten. I mens de andre allerede har kommet seg på isen og har lært seg piruetter og andre skøytetriks, sitter man selv på benken og fortsatt prøver å snøre de vonde og ubehagelige skøytene sine. Og når man endelig kommer seg på isen, det vil si niholder seg fast på kanten av banen, roper læreren at det er matpause. Pjuh! Så når pausen er over har jeg fortsatt en halv brødskive med brunost og noen druer igjen i matboksen. Og jeg har ikke fått smakt på kakaoen min engang! Jeg tenker at jeg får ta en slurk, før jeg går ut på isen og slår hodet og får hjernerystelse. Ute på isen igjen og når jeg endelig har klart å slippe kanten og kommet meg et par meter ut på banen, roper læreren; "Nå skal vi hjem!". Samme greiene igjen. Jeg blir sist ferdig og kommer sist inn på bussen som skal kjøre oss tilbake til skolen. Jeg får den siste ledige plassen som selvfølgelig er ved siden av læreren. De andre elevene maser og roper. I mens finner jeg frem den siste halve brødskiven, og puster lettet ut.


Nå håper jeg at Sofie får en bedre opplevelse fra ishallen enn dette. 
Og jeg venter spent på hennes fortelling. 

fredag 15. januar 2016

Disco tid



Når sola treffer discokula jeg har liggende på kjøleskapet og lager et magisk lys. Da har vi en spesiell tid på døgnet som vi kaller for disco tid. Da danser vi alt vi bare kan helt til discolyset er borte igjen, eller til vi er så slitne at vi ikke orker mer. 
Som oftest blir det det sistnevnte. Så blir vi liggende strødd på gulvet frem til pulsen er mer normal igjen. 
I dag ble dansen litt ekstra spesiell for S. For i dag fikk hun med seg klassebamsen hjem for helga. Og han måtte jo få være med i dansen. 




mandag 7. desember 2015

Snøkrystaller



Det er desember, men snøen har enda ikke kommet til oss for å bli. Når jeg ser ut av vinduet akkurat nå, skinner solen sterkt og himmelen er helt blå (ikke at jeg klager på det altså). Så ingen utsikter for desembersnø enda da hvertfall. Men vi kan jo lage julestemning alikevel vi. Jeg og S har klippet ut snøkrystaller som skal henges opp i vinduet. Da blir det brått mer vinteraktig og vi kan late som det snør kjempestore snøkrystaller på utsiden. :-)
Så får vi heller håpe det kommer litt ordentlig snø til jul.


søndag 1. november 2015

Spaweekend i Son


I helgen var jeg og en bestevenn på Son spa hotell.  
Vi fant ut for et par uker siden at begge lengtet etter litt egentid. Så da bestemte vi oss for at det var på tide med en liten husmorsferie  


Vi pakket kofferten og dro avsted til Son. 
Der ventet et deilig og romslig rom med stue, bad soverom og kjøkken. Med en nydelig utsikt.


Vi gikk turer langs kyststien.


Og fikk deilige tre-retters middager og vin. 


Spabehandlinger og total avslapping.
Svømmebasseng,  utendørs boblebad, badstuer, flinke og serviceinnstilte mennesker som jobber der og mye mye mer.



Om du føler deg sliten og trenger å fylle på med energi, om ønsker en romantisk helg med din kjære, eller om du og noen venninner ønsker en deilig spahelg, da er Son spa hotell perfekt. 


Vi har nytt hvert eneste sekund. 



onsdag 28. oktober 2015

HER ER JEG




Det er lenge siden jeg har rørt denne bloggen, men nå starter jeg på nytt... igjen. 
 Her skal jeg skrive om det som er hverdagslig, fint, godt og det som er tungt.
Kanskje det tilogmed kommer noen oppskrifter. Hvem vet, kanskje jeg får lyst ti å lage mat.   
Eller så kan det komme innlegg med bare bilder også, fordi jeg synes bilder ofte sier mer en ord.
Jeg maler og tegner. Dette kommer jeg også til å dele her. 
Bildet i dette innlegget er et selvportrett tegnet av meg.

For tiden liker jeg te, ullsokker, og fargen grønn.

Jeg er Victoria.