søndag 12. mars 2017

En småbyjente i en storby



Denne fredagen hadde jeg og mannen min bryllupsdag. Vi har nemlig vært gift i 10 år nå. Så vi fant ut at siden mannen min skulle jobbe i Oslo på fredag, kunne jeg like så godt bli med han, slik at vi kunne gjøre det til en hyggelig greie. Vi reserverte rom på The Thief Hotell, som er et flott hotell på Tjuvholmen. Vi er ikke så fryktelig flotte selv, så det ble litt vel mye luksus for vårt eget beste. Vi holdt faktisk på å gå amok i en skuff på hotellrommet som inneholdt diverse fine og fristende saker som; ny skjorte, slips, undertøy, diverse sminke, kremer, vibratorer, kondomer, hårstrikker og ja alt man skulle trenge. Selvfølgelig i flotte merkevarer, ikke noe dritt altså. Også var det en kaffemaskin på rommet som også ble flittig brukt. I mens vi var ute å spiste hadde det vært noen inne på rommet vårt og gjort klart natt-te og vann på termos, to biter med brownies og en stor flaske med kaldt vann og ønsker om en god natt. Vi sov i Tempurseng med et hav av myke dunputer og sengetøy i egyptisk bomull. Luksus fra ende til annen.

Vi hadde det flott både på hotellet og ellers i Oslo. Men jeg synes faktisk det kan bli for mye av det gode. Bare det at vi følte vi måtte pynte oss for å spise frokost, eller at det står en person rett i nærheten av deg og venter på at jeg skal ha mer påfyll i kaffen min. 
Eller bare det å gå gjennom Oslo og Karl Johan på en lørdag kan være en kamp. Da jeg må gå i slalom mellom alle menneskene for å komme meg frem.

Det gjør at jeg setter mer pris på lille Halden og det rolige livet jeg lever der. Der jeg kan gå i fred, spise frokosten min i fred og ikke minst få puste på ordentlig. Her kan jeg faktisk tenke klart, alt føles renere, roligere og mer naturlig. Jeg får en følelse av falskhet når jeg omgir meg med så mye luksus og fråtsing. Så jeg trekker meg tilbake til mitt mindre luksuriøse liv med vanlige laken, pølser til middag og koseklær uten BH på. 


 

onsdag 8. mars 2017

Mine jenter


Jeg er kvinne og dette er mine jenter.
Min drøm var alltid at jeg skulle få oppdra egne barn. Og tenk at jeg var så heldig at jeg fikk TO(!) jenter som jeg kan lære alt jeg vet.
Jeg digger at jeg kan tilbringe så mye tid med de som jeg kan. Og jeg blir mer og mer stolt av at jeg er hjemmeværende mamma. Jeg føler at jeg gjør verdens viktigste jobb med å oppdra barna mine.
 Jeg håper at jentene mine vokser opp og blir sterke og modige kvinner som følger drømmene og hjertene sine.

Gratulerer med dagen til alle kvinner, uansett hva du kjemper for.  

fredag 3. mars 2017

Hun må komme frem.



For å være ærlig så synes jeg dette med å dele meg selv på internett er fryktelig skummelt. Men samtidig har jeg så utrolig mye jeg trenger å dele. Jeg selv blir veldig inspirert av mye som både bloggere, instagrammere og andre deler. Jeg vet at jeg også har veldig mye på hjertet og i hodet som trengs å komme ut og som kanskje kan bety noe for noen andre. Men så kommer angsten og panikken, og den slemme stemmen inni meg som forteller at dette er det ingen som trenger. "Det er ingen som er interessert i hva som betyr noe for deg". Og "hvorfor deler hun dette?", eller "hvem tror hun at hun er?" Jeg går opp og ned med inspirasjon og depresjon.

På grunn av denne berg og dalbanen er jeg nå 28 år og har til tider veldig liten tro på meg selv.  Jeg ønsker å gjøre noe med det. Jeg håper at jeg kan begynne smått å vise meg selv at jeg kan. For jeg vet at jeg har hauger med ting inni meg som trenger å komme ut på en eller annen måte.

Jeg har en kunstner inni meg. Hun må komme frem. Jeg trenger det.

Jeg må slutte å bry meg om hva folk sier, eller hva de måtte tenke. Ja, for hvorfor er det sånn at man kan få 50 komplementer og èn negativ kommentar, også er det bare den ene negative tilbakemeldingen man bryr seg om?

For noe forbaska tull!      

torsdag 10. mars 2016

Om å være liten og sist på isen.

Jeg måtte sende avgårde en jente som gruet seg til å gå på skolen i dag. Og det var ikke godt. De skulle nemlig på ishallen for å stå på skøyter. Det er vel noe man burde glede seg til, er det ikke?  Men altså, jeg kjenner meg så veldig godt igjen fra da jeg selv var liten. Jeg kjenner igjen den følelsen av at man er så bitteliten i et stort rom med mange mennesker som alle maser og roper høyt, og skriker etter oppmerksomheten. I mens de andre allerede har kommet seg på isen og har lært seg piruetter og andre skøytetriks, sitter man selv på benken og fortsatt prøver å snøre de vonde og ubehagelige skøytene sine. Og når man endelig kommer seg på isen, det vil si niholder seg fast på kanten av banen, roper læreren at det er matpause. Pjuh! Så når pausen er over har jeg fortsatt en halv brødskive med brunost og noen druer igjen i matboksen. Og jeg har ikke fått smakt på kakaoen min engang! Jeg tenker at jeg får ta en slurk, før jeg går ut på isen og slår hodet og får hjernerystelse. Ute på isen igjen og når jeg endelig har klart å slippe kanten og kommet meg et par meter ut på banen, roper læreren; "Nå skal vi hjem!". Samme greiene igjen. Jeg blir sist ferdig og kommer sist inn på bussen som skal kjøre oss tilbake til skolen. Jeg får den siste ledige plassen som selvfølgelig er ved siden av læreren. De andre elevene maser og roper. I mens finner jeg frem den siste halve brødskiven, og puster lettet ut.


Nå håper jeg at Sofie får en bedre opplevelse fra ishallen enn dette. 
Og jeg venter spent på hennes fortelling. 

fredag 15. januar 2016

Disco tid



Når sola treffer discokula jeg har liggende på kjøleskapet og lager et magisk lys. Da har vi en spesiell tid på døgnet som vi kaller for disco tid. Da danser vi alt vi bare kan helt til discolyset er borte igjen, eller til vi er så slitne at vi ikke orker mer. 
Som oftest blir det det sistnevnte. Så blir vi liggende strødd på gulvet frem til pulsen er mer normal igjen. 
I dag ble dansen litt ekstra spesiell for S. For i dag fikk hun med seg klassebamsen hjem for helga. Og han måtte jo få være med i dansen. 




mandag 7. desember 2015

Snøkrystaller



Det er desember, men snøen har enda ikke kommet til oss for å bli. Når jeg ser ut av vinduet akkurat nå, skinner solen sterkt og himmelen er helt blå (ikke at jeg klager på det altså). Så ingen utsikter for desembersnø enda da hvertfall. Men vi kan jo lage julestemning alikevel vi. Jeg og S har klippet ut snøkrystaller som skal henges opp i vinduet. Da blir det brått mer vinteraktig og vi kan late som det snør kjempestore snøkrystaller på utsiden. :-)
Så får vi heller håpe det kommer litt ordentlig snø til jul.


søndag 1. november 2015

Spaweekend i Son


I helgen var jeg og en bestevenn på Son spa hotell.  
Vi fant ut for et par uker siden at begge lengtet etter litt egentid. Så da bestemte vi oss for at det var på tide med en liten husmorsferie  


Vi pakket kofferten og dro avsted til Son. 
Der ventet et deilig og romslig rom med stue, bad soverom og kjøkken. Med en nydelig utsikt.


Vi gikk turer langs kyststien.


Og fikk deilige tre-retters middager og vin. 


Spabehandlinger og total avslapping.
Svømmebasseng,  utendørs boblebad, badstuer, flinke og serviceinnstilte mennesker som jobber der og mye mye mer.



Om du føler deg sliten og trenger å fylle på med energi, om ønsker en romantisk helg med din kjære, eller om du og noen venninner ønsker en deilig spahelg, da er Son spa hotell perfekt. 


Vi har nytt hvert eneste sekund. 



onsdag 28. oktober 2015

HER ER JEG




Det er lenge siden jeg har rørt denne bloggen, men nå starter jeg på nytt. 
Altså ikke helt på nytt, men nå starter jeg med ny header og ny inspirasjon.
 Her skal jeg skrive om det som er hverdagslig, fint, godt og det som er tungt.
Kanskje det tilogmed kommer noen oppskrifter. Hvem vet, kanskje jeg får lyst ti å lage mat.   
Eller så kan det komme innlegg med bare bilder også, fordi jeg synes bilder ofte sier mer en ord.
Jeg maler og tegner. Dette kommer jeg også til å dele her. 
Bildet i dette innlegget er et selvportrett tegnet av meg.
Jeg har to gode jentebarn og en mann som jeg lever livet mitt med. 

For tiden liker jeg te, ullsokker, og fargen grønn.

Jeg er Victoria.
IM BACK.

onsdag 15. oktober 2014

Mørket er bare mangel på lys





Noen ganger er det bare vondt. 
Alt føles mørkt.
Jeg har lyst til å gråte.
Orker ikke tanken på å gå ut døren.
Vil helst ikke snakke med mennesker
fordi jeg er redd for at andre kan gjøre det værre.
Og noen gjør det ofte værre

Men jeg har et lite lys.
Noen kan holde meg.
Klemme ut det vonde.
Jeg kan gråte litt
fordi det er helt greit.

Jeg kan be en bønn.
Kjenne at jeg er elsket.
Så kan jeg prøve å slå på et lys til.
Fordi jeg vet at mørket
er bare mangel på lys.
Og lyset sniker seg alltid inn på en eller annen måte
før eller siden.

- Victoria









onsdag 5. mars 2014

Fastelavenshelga

Vi hadde en fin fastelavenshelg. 
Og fredagen startet med at S skulle i karneval i barnehagen. 
I år ville hun være brud. Og spør du meg, har jeg aldri sett noen vakrere brud enn denne lille. 
Men HELDIGVIS er hun bare 4 år og skulle i karneval. 


Brudekjolen var på stort sett hele helga.


Vi lagde fastelavensris til min mamma.



Og boller med krem, som vi spiste oss kvalm på. 


S hadde også laget fastelavensris i barnehagen, som jeg skulle få.


Ellers så har jeg bare 8-12 uker igjen til babyen er på utsiden av magen min og ikke inni.
 Så jeg har begynt å gjøre klart ting som bør være klart.
 Har kjøpt en del klær, seng og andre fine babyting.
 Må nok vise frem litt etterhvert ;)

Jeg sover mye og har hatt en del vondt, men nå er det ikke lenge igjen,
 så jeg og den lille inni der skal klare oss fint den siste delen :)


Ha det fint sålenge! :)

-Dolamorola