tirsdag 22. mai 2018

Jeg er helt serr og det er skikkelig chill. LOL

(Fjorten år og ute av fokus)

Jeg driver å tar sertifikatet på bil. Og i den forbindelse var jeg på et trafikalt grunnkurs. Jeg og sju andre... 15-åringer som skulle ta mopedsertifikatet. Jeg møtte opp og fikk se at det bare var en til som var nærmere min alder. Guttene var som de fleste 15-årige gutter. Noen frempå og andre tilbakeholdne, som vanlig. Men jentene... altså de minte meg om min store frykt fra da jeg selv gikk på ungdomsskolen. Perfekte. De gikk i «voksne» klær. Og med det mener jeg noe sånt som lyse  jeans, offwhite topper, og perleøredobber. Perfekt hud og selvfølgelig naturlig vakre uten noe som helst sminke. Ikke bare ser disse perfekte jentene perfekte ut. Men de har en helt vanvittig god karisma og utstråling. De er utadvendte og morsomme. 

Og hva dette gjorde med meg, tok meg litt på senga. Jeg satt der i klasserommet og betraktet disse ungdomselevene.  Og jeg følte meg akkurat som om jeg var fjortis igjen. Jeg ble den samme lille jenta som ikke hadde noe tro på seg selv. Innesluttet, og jeg ville helst bare krype ned under pulten og bli der. Kanskje det var settingen som gjorde det? At det minte meg for mye om et klasserom og hva som var forventet at jeg skulle prestere. Eller var det de perfekte jentene? Kanskje en kombinasjon.

Selv satt jeg der ikledd skjørt og en T-skjorte med popcorn print og teksten; pop it real good. Også selvfølgelig hjerteformede rosa solbriller. Jeg bruker å like å kle meg med litt morsomme klær, klær som kan gjøre meg i godt humør. Men akkurat denne dagen, fikk det meg til å føles som en 30-åring som prøvde hardt å forbli i tenårene. Og jeg følte på at jeg syntes for godt. Jeg skulle gitt hva som helst for å gå tilbake til samme morgen, slik at jeg kunne velge olabukser og grå genser. Noe som gjorde at jeg ikke syntes så godt. Jeg bare håpet og krysset fingrene for at jeg ikke trengte å si noe høyt i klasserommet. Men det skjedde ikke. For vi skulle ha et skuespill... et skuespill! Det skulle handle om at vi var de første som ankom et ulykkessted i trafikken og hva vi ville ha gjort i en slik situasjon. Jeg krympet meg da læreren skulle dele rollene. De perfekte, fikk så klart hovedrollene. Jeg pustet lettet ut. Jeg fikk en mindre rolle som ikke var i fokus. Og jeg lurte på om læreren så det, at jeg prøvde å grave meg et hull i gulvet, som jeg kunne gjemme meg i.
Jeg overlevde kurset.

Men etterpå fikk det meg til å tenke. Er jeg virkelig fortsatt så usikker på meg selv? Eller er den fjortenårige jenta fortsatt tilstede inni meg; smertefullt sjenert, angstfull og forvirret. Ja, jeg tror hun er der. Den fjorten år gamle meg dukker opp her og der. Men hun dukker ikke bare opp med angst og forvirring. Noen ganger tar hun også med seg den godtroende og bekymringsløse meg.

Og jeg har bestemt meg for at den fjorten år gamle meg skal få være med. Slik som den 7 år gamle meg og den 18 år gamle meg. Jeg har tatt med meg opplevelser, erfaring og følelser på veien til å bli meg, slik jeg er i dag. Hvis jeg klarer å være reflektert og forstå hvorfor jeg er og føler slik jeg gjør, kan det hjelpe meg til å bli enda bedre og enda sterkere. Jeg kan lære å stole på meg selv og mine instinkter. Jeg kan kanskje lære meg å håndtere visse situasjoner bedre.

Selv om noen ting er vonde og jeg kan til og med hate meg selv, og at jeg har egenskaper jeg skulle ønske jeg kunne endre på. Så kan jeg prøve å fokusere på de egenskapene jeg er glad for. De gode, og kanskje til og med de mindre gode. Det er det som gjør meg til den jeg er.

Vi bør ikke bare godta at vi er som vi er. Vi burde elske og respektere den vi er.

Det skal jeg lære meg.
Og det skal jeg holde fast ved.

Så neste gang jeg blir fjorten år, kanskje jeg klarer å håndtere fjortis-angsten min bedre.

Jeg er helt serr og det skikkelig chill.
LOL


torsdag 8. februar 2018

Selvhjelp, lister og mål




Jeg er en listeperson. Jeg elsker lister.
 Hver dag skriver jeg en sjekkliste.
Dette gjør jeg for hjelpe meg selv til å bli bedre. Mentalt og fysisk.
Jeg har to typer lister. 
Den ene er nummerert, og den inneholder de samme målene hver dag. 
Dette er mål som bør gjøres,
 men alle må ikke gjøres hver dag. 
Og hver gang jeg gjør noe av det som står på listen,
 kan jeg huke av og skrive hvordan målet ble gjort.
Det er dager da jeg ikke får til å huke av noen av målene.
Men de gir meg et ekstra dytt på å gjøre det. 
Og når jeg huker av, gir det meg en følelse av at jeg har gjort noe riktig.

Den andre listen er mål som jeg må gjøre den dagen. 
Noen dager har jeg små mål, andre dager har jeg større mål.

Men det er også viktig at noen dager, da kan jeg bare være.
Uten mål. Uten at jeg trenger å presse meg selv.
Noen dager kan jeg gi meg selv lov til å ligge under dyna,
 og ikke tenke på alt som må eller bør gjøres.

Jeg har hatt mange vonde tanker om meg selv.
Jeg har hatet meg selv og jeg har sammenlignet meg med andre. 
Andre med lengre lister og høyere mål.
Men jeg kan ikke fortsette slik.
Det gjør meg ikke bedre, det gjør meg verre. 
Så jeg jobber med tankene og følelsene. Presser så langt det går.
Så kanskje jeg kan lære og kanskje jeg en dag klarer...

Å ikke sammenligne meg med andre.
 Og selv om min liste kanskje er kortere og mine mål er mindre enn andre sine, 
så kan jeg godta og elske meg selv allikevel.

Jeg ser at det kommer.




tirsdag 30. januar 2018

Jeg skal bare slutte


(Bildet er tatt på en gåtur, da jeg la planer om å slutte)

Jeg sa til meg selv for et par uker siden;

Jeg tror jeg bare skal slutte.
Jeg skal slutte med å ha vondt.
Slutte med å være deprimert.
 Slutte å klage.
Slutte med å være negativ.

Jeg gidder ikke dette mer.
At jeg ikke kan gjøre det jeg vil eller være den jeg vil.

Jeg vil ikke ha vondt.
Hva kan jeg gjøre med det?
Skal jeg leve på smertestillende resten av livet?
Det er ikke et alternativ for meg.
Kan jeg bevege meg mer? 
Endre kostholdet?
Jeg vet at dette har hjulpet andre med fibromyalgi.
Da kan det hjelpe meg også.
Jeg kan endre innstilling.
Ok, jeg har smerter... men hjelper det å klage? 
Nei.
Jeg har opplevd at det gir motsatt virkning for meg. 
Da gir jeg det mer oppmerksomhet, og jeg synes synd på meg selv.
Det liker jeg ikke.
 Om ikke det tar bort all smerte,
 så kanskje det hjelper meg mer enn at jeg legger meg ned og ikke prøver.

Jeg vil ikke være deprimert.
Hva kan jeg gjøre med det?
Snakke med noen om det?
Begynne på medisiner?
Bevege meg?
Få mer frisk luft og dagslys?
Ja alle disse tingene kan hjelpe.
Så jeg kan prøve å gjøre noe med det.

Nå føler jeg at jeg allerede er på god vei i denne prosessen.
Jeg begynte på medisiner som kan hjelpe mot bipolar. 
Dagene er fortsatt sårbare.
Og jeg er fortsatt ikke så godt rustet som jeg ønsker.
Men jeg er heldig, for jeg har mennesker i livet mitt som holder i meg når det trengs.
Eller som tar i et tak, og som ikke synes synd på meg og som heller sier det jeg trenger å høre,
og ikke det jeg vil høre. 
Jeg prøver å omgi meg mennesker som kan hjelpe meg med å fokusere på positive ting. 
Og prøver å dra meg vekk fra negativitet.
Det er godt.
At jeg har mennesker i livet mitt som tror på at jeg kan komme meg videre og gjøre det jeg vil. 
Selv om jeg ofte ikke tror det selv.
Men jeg har kommet ganske langt, når jeg klarer å skrive dette og se ting fra en annen side.

Dette handler om riktig innstilling og rett fokus.
Jeg hater de ordene.

Jeg har en ganske godt og dypt plantet negativitet i mitt tankesett. 
Og skal jeg være ærlig, så har jeg lovpriset denne negativiteten.
Jeg har elsket denne negativiteten. 
Den har vært som en beskyttelse for meg.
Og skal jeg være enda mer ærlig...
Så liker jeg ikke positive mennesker.
De føles falske for meg.
"For ingen kan ha det SÅ bra." 
Det har jeg tenkt.
Men kanskje de har det så bra?
Eller kanskje de bruker positiviteten sin som en beskyttelse, slik jeg bruker min negativitet?
Eller kanskje de bare har en positiv innstilling til livet generelt.
Jeg tror jeg ønsker det for meg selv.

Jeg må isåfall snu hele måten å tenke på.
Fokusere på de gode tingene.

Gi opp negativiteten.
slik at jeg kanskje kan gi opp depresjonen,
og gi opp klagingen.

De som klarer å tenke positivt til tross for omstendighetene, de tror jeg kanskje har det bedre enn de som er negative.
Jeg tror tankens kraft er undervurdert.

Jeg vil slutte negativiteten
og begynne positiviteten.

Jeg tror på at alt jeg skriver her er sant, men allikevel blir jeg kvalm av å bare skrive om det.
Det vrenger seg i magen av alt dette positive pratet.
Jeg tror mye av det kommer av at jeg ikke tror på at jeg kan klare å snu tankesettet mitt.

Men jeg må prøve.
Fordi jeg tror på at det er det som kan redde meg.
Jeg må rett og slett redde meg fra meg selv.


onsdag 10. januar 2018

Depresjon, prosess og håp



 Jeg var deprimert, lenge uten at jeg forstod det selv.
 Jeg trodde jeg bare var sliten og nedstemt fordi jeg hadde mye smerter på grunn av fibromyalgi.
 Det kan ha startet der.
 Men etter flere samtaler med legen, forstod jeg at; nå er jeg der nede igjen.
 Der nede sammen med de vonde, slemme tankene. 
Der hvor jeg er ubrukelig og uten verdi.
 Der hvor jeg gråter uten grunn og føler bare håpløshet.
Der hvor jeg ligger i ball og håper at jorden sluker meg.
 Jeg er ekstra utålmodig med ungene, men prøver å holde hodet over vann og ikke la det gå utover dem, ved å gjøre bare det mest nødvendige. 

Det var snart jul og det var forventet at jeg skulle være glad. Og jeg følte at jeg måtte ta meg sammen for å finne på koselige ting med barna.
 Nå gikk all min styrke til å bare komme meg gjennom desember med glade barn. 

Jeg begynte på antidepressiva og følte meg stadig litt og litt lettere. 
Jeg kom meg gjennom julen med glade barn. 

Men på nytt kjente jeg på en tung følelse.
Jeg hadde for mye inni meg som måtte fordøyes. 
For mange mennesker eller situasjoner i livet mitt,
 som dro frem følelser og tanker som gjorde meg vondt eller sliten. 
Uten å vite det, uten å mene det, uten å ønske det.

Tankene mine begynte å rase avgårde, og jeg fikk idèer.
 Mange idèer, gode, dårlige, urealistiske.  
Tankene var raske og jeg fikk ikke sove. 
Og jeg kjente igjen dette fra tidligere.

Jeg følte meg manisk.
 Og depressiv, på samme tid og om hverandre. 
Akkurat som om de byttet plass hver time eller hvert minutt.  
Tankene var rotete og jeg følte ingen kontroll.
Medisinene fungerte ikke slik de skulle.  

...
 har jeg begynt på andre medisiner, og trapper ned den første. 
Og allerede etter snart to uker kjenner jeg at tankene går mer i normalt tempo og jeg føler meg litt lettere.

Jeg er fortsatt i en prosess. Og tenker at det kommer til å ta tid. Men etter mange år med opp og ned- turer, så har jeg endelig begynt på medisiner og håper at disse fungerer. Slik at jeg kan føle mer stabilitet og balanse.

Akkurat nå har jeg håp.

Det er en seier for meg at jeg er i denne prosessen, at jeg nå jobber for å bli bedre. 
Og det er en seier at jeg skriver om dette (til tross for det stygge inni meg som sier at jeg ikke bør dele det), at jeg kan snakke om depresjon og psykiske lidelser gjennom egen erfaring.
Man blir flink til å klistre på seg et smil selv om man har det vondt.
 Og det er mange flere enn man skulle tro som sitter med et smil som er teipet på. 
All ære til de som har det smilet og som fighter hver dag. 
Men ingen skal måtte være alene med det.

 Fortell noen om hvordan du har det. 

       

torsdag 18. mai 2017

En fryktelig dum gullfisk



Ordene mine strekker ikke til og de snubler seg ut av munnen min. Jeg snakker klønete og usammenhengende. Spesielt når jeg er sammen med nye mennesker eller at jeg er sammen med mennesker som er flinke til å snakke for seg. Men oftest er det fordi jeg har en dårlig dag med lite tro på meg selv. Skal jeg forklare noe til noen, klarer jeg som regel ikke å komme til poenget. Eller hvis jeg klarer å komme til poenget etter en stund med fomling, så har jeg glemt viktig info i løpet av forklaringen. Noen ganger gir jeg opp og sier; "bare glem det". 

I kombinasjon av dette og dårlig korttidshukommelse føler jeg meg bare som en fryktelig dum gullfisk. Og jeg har tenkt at de jeg snakker med, mest sannsynlig tror jeg er dum.  

Jeg er helt sikker på at det er mange som er lik meg. Som synes det er forferdelig frustrerende og ikke klare å formidle det som er så perfekt og logisk oppi hodet. Jeg skulle gjerne ha snakket med bilder, det hadde vært lettere. Vi har alle ulike måter å uttrykke oss på, og vi tenker ikke alle likt, heldigvis. Noen er flinke til å prate for seg, mens andre er flinke i matte, i kreativitet, i hukommelse, i musikk osv. Jeg tror at det er noe som kommer lettere for noen enn andre. Heldigvis er jeg flink til andre ting, sier jeg bare. :-D



søndag 12. mars 2017

En småbyjente i en storby



Denne fredagen hadde jeg og mannen min bryllupsdag. Vi har nemlig vært gift i 10 år nå. Så vi fant ut at siden mannen min skulle jobbe i Oslo på fredag, kunne jeg like så godt bli med han, slik at vi kunne gjøre det til en hyggelig greie. Vi reserverte rom på The Thief Hotell, som er et flott hotell på Tjuvholmen. Vi er ikke så fryktelig flotte selv, så det ble litt vel mye luksus for vårt eget beste. Vi holdt faktisk på å gå amok i en skuff på hotellrommet som inneholdt diverse fine og fristende saker som; ny skjorte, slips, undertøy, diverse sminke, kremer, vibratorer, kondomer, hårstrikker og ja alt man skulle trenge. Selvfølgelig i flotte merkevarer, ikke noe dritt altså. Også var det en kaffemaskin på rommet som også ble flittig brukt. I mens vi var ute å spiste hadde det vært noen inne på rommet vårt og gjort klart natt-te og vann på termos, to biter med brownies og en stor flaske med kaldt vann og ønsker om en god natt. Vi sov i Tempurseng med et hav av myke dunputer og sengetøy i egyptisk bomull. Luksus fra ende til annen.

Vi hadde det flott både på hotellet og ellers i Oslo. Men jeg synes faktisk det kan bli for mye av det gode. Bare det at vi følte vi måtte pynte oss for å spise frokost, eller at det står en person rett i nærheten av deg og venter på at jeg skal ha mer påfyll i kaffen min. 
Eller bare det å gå gjennom Oslo og Karl Johan på en lørdag kan være en kamp. Da jeg må gå i slalom mellom alle menneskene for å komme meg frem.

Det gjør at jeg setter mer pris på lille Halden og det rolige livet jeg lever der. Der jeg kan gå i fred, spise frokosten min i fred og ikke minst få puste på ordentlig. Her kan jeg faktisk tenke klart, alt føles renere, roligere og mer naturlig. Jeg får en følelse av falskhet når jeg omgir meg med så mye luksus og fråtsing. Så jeg trekker meg tilbake til mitt mindre luksuriøse liv med vanlige laken, pølser til middag og koseklær uten BH på. 


 

onsdag 8. mars 2017

Mine jenter


Jeg er kvinne og dette er mine jenter.
Min drøm var alltid at jeg skulle få oppdra egne barn. Og tenk at jeg var så heldig at jeg fikk TO(!) jenter som jeg kan lære alt jeg vet.
Jeg digger at jeg kan tilbringe så mye tid med de som jeg kan. Og jeg blir mer og mer stolt av at jeg er hjemmeværende mamma. Jeg føler at jeg gjør verdens viktigste jobb med å oppdra barna mine.
 Jeg håper at jentene mine vokser opp og blir sterke og modige kvinner som følger drømmene og hjertene sine.

Gratulerer med dagen til alle kvinner, uansett hva du kjemper for.  

fredag 3. mars 2017

Hun må komme frem.



For å være ærlig så synes jeg dette med å dele meg selv på internett er fryktelig skummelt. Men samtidig har jeg så utrolig mye jeg trenger å dele. Jeg selv blir veldig inspirert av mye som både bloggere, instagrammere og andre deler. Jeg vet at jeg også har veldig mye på hjertet og i hodet som trengs å komme ut og som kanskje kan bety noe for noen andre. Men så kommer angsten og panikken, og den slemme stemmen inni meg som forteller at dette er det ingen som trenger. "Det er ingen som er interessert i hva som betyr noe for deg". Og "hvorfor deler hun dette?", eller "hvem tror hun at hun er?" Jeg går opp og ned med inspirasjon og depresjon.

På grunn av denne berg og dalbanen er jeg nå 28 år og har til tider veldig liten tro på meg selv.  Jeg ønsker å gjøre noe med det. Jeg håper at jeg kan begynne smått å vise meg selv at jeg kan. For jeg vet at jeg har hauger med ting inni meg som trenger å komme ut på en eller annen måte.

Jeg har en kunstner inni meg. Hun må komme frem. Jeg trenger det.

Jeg må slutte å bry meg om hva folk sier, eller hva de måtte tenke. Ja, for hvorfor er det sånn at man kan få 50 komplementer og èn negativ kommentar, også er det bare den ene negative tilbakemeldingen man bryr seg om?

For noe forbaska tull!      

torsdag 10. mars 2016

Om å være liten og sist på isen.

Jeg måtte sende avgårde en jente som gruet seg til å gå på skolen i dag. Og det var ikke godt. De skulle nemlig på ishallen for å stå på skøyter. Det er vel noe man burde glede seg til, er det ikke?  Men altså, jeg kjenner meg så veldig godt igjen fra da jeg selv var liten. Jeg kjenner igjen den følelsen av at man er så bitteliten i et stort rom med mange mennesker som alle maser og roper høyt, og skriker etter oppmerksomheten. I mens de andre allerede har kommet seg på isen og har lært seg piruetter og andre skøytetriks, sitter man selv på benken og fortsatt prøver å snøre de vonde og ubehagelige skøytene sine. Og når man endelig kommer seg på isen, det vil si niholder seg fast på kanten av banen, roper læreren at det er matpause. Pjuh! Så når pausen er over har jeg fortsatt en halv brødskive med brunost og noen druer igjen i matboksen. Og jeg har ikke fått smakt på kakaoen min engang! Jeg tenker at jeg får ta en slurk, før jeg går ut på isen og slår hodet og får hjernerystelse. Ute på isen igjen og når jeg endelig har klart å slippe kanten og kommet meg et par meter ut på banen, roper læreren; "Nå skal vi hjem!". Samme greiene igjen. Jeg blir sist ferdig og kommer sist inn på bussen som skal kjøre oss tilbake til skolen. Jeg får den siste ledige plassen som selvfølgelig er ved siden av læreren. De andre elevene maser og roper. I mens finner jeg frem den siste halve brødskiven, og puster lettet ut.


Nå håper jeg at Sofie får en bedre opplevelse fra ishallen enn dette. 
Og jeg venter spent på hennes fortelling. 

fredag 15. januar 2016

Disco tid



Når sola treffer discokula jeg har liggende på kjøleskapet og lager et magisk lys. Da har vi en spesiell tid på døgnet som vi kaller for disco tid. Da danser vi alt vi bare kan helt til discolyset er borte igjen, eller til vi er så slitne at vi ikke orker mer. 
Som oftest blir det det sistnevnte. Så blir vi liggende strødd på gulvet frem til pulsen er mer normal igjen. 
I dag ble dansen litt ekstra spesiell for S. For i dag fikk hun med seg klassebamsen hjem for helga. Og han måtte jo få være med i dansen.